Denne gang var det bare damenes tur, altså var det bare meg fra vår husholdning. Resten av flokken min var travelt opptatt med sitt her hjemme. Det kommer litt om det i slutten av innlegget.

Men tilbake til poenget. Min gode venninne Marianne og meg rotet oss altså helt til Abu Dhabi i de Forente Arabiske Emirater (UAE – United Arab Emirates) denne helgen, 7 timer unna Singapore med fly. Den største og nok mest kjente byen i UAE er Dubai, mens Abu Dhabi (som ligger en drøy times kjøretur vest for Dubai) er landets hovedstad. Der bodde vi hos Marianne sin venninne Nina. Og en bedre guide og vertinne enn Nina skal man lete lenge etter, det må jeg bare få si! Så rattende rundt i Nina sin nydelige Maserati, med Nina som habil sjåfør selvsagt, fikk vi sett omtrent alt som var verdt å se i løpet av fire hektiske dager. Tusen, tusen takk igjen Nina for at du tok så godt i mot oss😘

Med 4 timers tidsforskjell ble det litt forskyvninger fra starten av. Vi dro kl. 8 på kvelden fra Singapore og 7 timer senere, når kroppen min fortalte at natten var godt i gang, var klokken bare 11 på kvelden. En skulle derfor tro at vi skulle klare å få til en god natts søvn da vi var i seng kl. 2 (Abu Dhabi-tid, 9 på morgene SG-tid) men sånn virker altså ikke kroppen. I hvert fall ikke min. Så noen timer senere var vi våken og klar igjen. For noen timer i hvert fall😅

Vi startet med en nydelig frokost/brunsj på en koselig, taverna-lignende restaurant ved en marina. Det var en super start på dagen, sånn kunne det godt ha vært litt oftere😁 Første stopp etter mat var Sjeik Zayed’s minnested.

Sheikh Zayed bin Sultan Al Nahyan var drivkraften bak UAEs opprettelse på starten av 1970-tallet. Da ble 7 tidligere frittstående emirater slått sammen. Videre var Zayed hersker av Abu Dhabi og president i De forente arabiske emirater i over 30 år, fra 1971–2004. Hans meget tolerante menneskesyn, og hans åpenhet og nysgjerrighet har satt sitt preg på landet. I motsetning til hva man ofte tenker når man hører om land i Midtøsten er UAE og Abu Dhabi et fritt og tolerant land hvor man kan dyrke den guden man vil, og kle seg i hva man måtte ønske. Jeg tror nok de har en del å gå på ennå med tanke på menneskerettigheter, men landet har en kort historie og ting er stadig under endring. Slike ting er ikke ordnet i en håndvending.

Minnestedet med tilhørende museum var i hvert fall veldig flott og imponerende laget til, og viste litt hvor høyt verdsatt Zayed er bland befolkningen i UAE.

Etter det dro vi til Grand Mosque, Dette er landets største moské, med plass til over 40.000 mennesker til bønn om man regner med gårdsplassen. Ferdigstilt i 2007 er hele bygget laget av skinnende hvit marmor. I henhold til muslims tradisjon er alle detaljer på bygget symmetrisk, geometriske mønster og mosaikker går igjen som dekor og åpninger har en veldig karakteristisk form. Med sin enorme hovedkuppel, flere mindre kupler og fire minareter (tårn) minner det hele veldig om Taj Mahal. Og i kjent UAE-stil må de ha med noen rekorder, så marmormosaikken på gårdsplassen regnes som verdens største i sitt slag, det samme gjelder tepper inne i hovedbygget (det veier 35 tonn). Nydelig bygg da😊

Derfor gikk turen videre til Emirates Palace Hotel for en sen lunsj og noe lesk (bygget oppe i høyre hjørne på øverste bilde). Her ankommer de mest selebre gjestene med helikopter, derav de 6 helikopteroppstillimgsplassene. Og jaggu fikk vi sett noen helikopter i løpet av helgen. Vi derimot nøyde oss med valet parking😜

Etter litt avslapping og forfriskninger var vi klare for å gå ut og spise middag. Nina, som hadde en plan på alt, hadde ordnet bord til oss på en restaurant med libanesisk mat, og tråd med stedet vi var. Hummus, lam og libanesisk vin var bare noe av det vi var gjennom. Det var rett og slett utrolig god. Da vi gikk derfra var jeg til og med blitt litt morsom (i følge meg selv i hvert fall😉). Veldig kjekt, men også lott uheldig, for kl. 8 morgene etter var det klart for ørkensafari og kamelriding. Takket være jetlagen var det null stress å stå opp tidlig. Og den første timen, mens vi ennå kjørte på vanlig vei, gikk også veldig fint. Veien var rette og brede og folk kjørte relativt pent. Men på et tidspunkt var det slutt på veien og alt vi kunne se var sanddyner. Det første sjåføren gjorde var å slippe ut mye av luften i dekkene. Så bar det av gårde. Nokså rolig (les horisontalt) i starten, men så ble det skumlere og skumlere etter hvert som vi jobbet oss oppover og nedover stadig brattere sanddyner. Det skumleste var når vi nådde topper vi ikke kunne se over slik at vi ikke visste hva som ventet på andre siden. På et tidspunkt, flere for å være helt ærlig, var jeg oppriktig bekymret for at vi kom til å rulle fordi det var så bratt. Og det faktum at det var veltebur i bilen gjorde ikke frykten mindre. Jeg har aldri tenkt at biler kan takle sånne forhold. Vi måtte holde oss fast for ikke å skli rundt i bilen, og ut vinduene var det bare sandføyk å se. Mens Marianne og meg satt og hylte koste sjåføren seg med å skru musikken på fullt og finne enda større sanddyner å bestige. Men så sa min sarte mage (litt ekstra sart akkurat denne dagen) at nå var det nok. Så da bar det til en beduin-leir ute i ørkenen. Her hadde vi oss en kort ridetur på kamel. Jeg har ikke noe imot kameler altså, men med 38 grader i luften og ikke engang en liten busk i sikte ble det rimelig fort varmt. Tilbake i leiren fikk vi kjølt oss ned med litt drikke før vi ble utfordret til prøve oss på snowboard ned en sanddyne. Det største problemet var egentlig å komme seg opp. Det var 2 skritt frem og 1,5 tilbake. I 38 grader. Halvveis opp var skoene mine så full i sand at rørene begynte å få lite plass og svetten rant. Jeg klarte å stå nesten hele veien ned før jeg falt så jeg fikk sand trødd både her og der. Etterpå ville ikke låsen på klokken min virke. Måtte vaske den flere ganger før den endelig gikk i lås igjen. Heldigvis var veien tilbake til sivilisasjonen litt flatere. Etter ønske fra oss stoppet vi på en kamelfarm. Her lærte vi blant annet at en vanlig liten kamel koster rundt 10-15.000kr, og at skjønnhetskonkurranser for kameler er en stor greie. Årlig tas flere kameleier i juksing, blant annet er det mange som blir tatt for å ha injisert filler i kamelens lepper. Mitt spørsmål er; hvor pen kan en kamel egentlig bli??

Vel tilbake i byen rakk vi en dusj og en rask strekk før Nina var tilbake fra jobb og det bar ut på tur igjen. Denne gang til museet Louvre. «Men dere var jo ikke i Paris» tenker du sikkert da. Det tenkte jeg og da jeg så navnet på programmet vi fikk tilsendt av Nona i forkant av turen. Men neida, UAE har selvfølgelig sitt eget Louvre. For en klekkelig sum har de fått rettigheter til å bruke navnet Louvre, låne noen av Louvre (i Paris) sine kunstverk, samt at de driver med utveksling av kunnskap og ansatte. Like ved siden av holdt de på å bygge et Guggenheim-museum.

Men ja, Louvre. Det var et nydelig flott museumsbygg. Bestående av mange hvite «kuber» flytende på vannet, var det alltid et vindu man kunne se vann fra. I midten av alle kubene var en stor åpen plass med trær og fugler. Og over det hele var en enorm kuppel bestående av 7.850 stjerne i ulik størrelse som var flettet inni hverandre. Det hele gav stedet en deilig avslappet og litt majestetisk følelse. Og ikke nok med det så var utstillingene veldig interessant arrangert. Etterhvert som man flyttet seg fra kube til kube flyttet man seg også fra oldtiden og frem til moderne tid. Og kunstverkene var satt opp slik at hver installasjon inneholdt kunstverk fra ulike steder og ulike kulturer i verden. Da ble det veldig tydelig hvordan de ulike kulturene har utviklet seg nokså ulikt rundt om i verden. Om noen noen har tenkt seg til Abu Dhabi en dag anbefaler jeg virkelig en tue innom dette nydelige, smått imponerende museet!

Vi avsluttet museumsbesøket med en aldeles nydelig lunsj ute på en flytende terrasse mens vi nøt utsikten utover vannet og livet generelt. Jeg er heldig som får muligheten til å oppleve sånne ting🥰

Igjen hadde Nina planlagt middag. Med et lite barnesøk som oppvarming. Og enda et barbesøk etter middag😅 alt var helt nydelig, men den siste baren gjorde litt ekstra inntrykk. Det var et herlig langs sjøen med en veldig avslappet atmosfære. På anlegget spilte de, forklarte med mine ord, litt poppet, rask gladjazz. Det var veldig behagelig i seg selv. Men i tillegg hadde de en saksofonist som spilte live sammen med musikken. Han flyttet seg rundt på stedet mens han spilte, men for det meste danset han rundt på en benk. Hans synlige gode humør var smittsomt, og komboen med musikk på anlegget og levende musikk oppå gjorde meg skikkelig glad. Ja til mer av den slags😃

Dag tre startet rolig da vi ladet opp til en enorm lunsj. Sammen med flere av Ninas venner koste vi oss med en laaang buffetlunsj på et nydelig strandhotell. Jeg tok veldig få bilder, da hadde dere bare blitt misunnelig, men jeg kan nevne sushi, kaviar, hummer, 15 sorter ost, grillet biff, sjokoladefontene og egen tiramisu-stasjon.
Og helt plutselig stod det også en mann med en falk midt i restauranten. Falkehold er veldig vanlig i UAE, det er ett av få dyr som trives der. Den forhold seg rolig, den hadde hette over øynene, men den hadde nebbet åpent og tungen beveget seg hele tiden og hodet gikk fra side til side. Eieren forklarte at fuglen kan smake på luften. Stakkar, den må jo ha blitt sulten, eller i hvert fall forvirret, av alle luktene inne i restauranten. Men for et elegant dyr. Og for noen instinkt.

Etter så mye mat fristet det mest med en liten middagslur, men det var det ikke rom for i programmet. Fra hotellet gikk turen videre til presidentpalasset, Qasr Al Watan, for omvivning og påfølgende lysshow. Da jeg hørte ordet palass fikk jeg assosisajoner til en bolig, men her bor det altså ingen. I stedet er det bygningen der presidenten og de som styrer landet har kontorene sine. Nesten som Stortinget i Norge. I likhet med den store moskeen var også dette komplekset preget av symmetyri og geometriske mønstre, både innvendig og utvendig. Jeg personlig opplevde dette bygget som enda mer imponerende enn moskeen. Ikke en detalj var overlatt til tilfeldighetene. Det var dekor og utmyskninger hvorenn man så, den ene flottere enn den andre. Og fargepaletten var kjempe delikat, med hvit, sandfarge, lys blå og gull. Akkurat de fargene man finner der ørken møter turkist hav. Helt nydelig!
Det påfølgende lysshowet som lyste opp hele forsiden av palasset var også flott. Men der må jeg få si at jeg synes Singapore har de beste lysshowene.
Da lysshowet var ferdig, var det alt blitt kveld, og med det var også vi fint ferdig. Det ble en enkel take away pizza i leiligheten før vi sluknet som noen lys.

Søndag var det tid for å dra hjem, men flyet gikk ikke før kl. 22, så før det rakk vi både frokost ute og shopping. Vi startet med å se på stoffer, men her var det så mye å velge mellom at vi ikke klarte å bestemme oss. Deretter dro vi til gullmarkedet bare på gøy. Stilen på smykkene her var nokså ulik fra det vi er vant å se i norke butikker, men det var absolutt mye fint. Og stort og skinnende 😀 Deretter dro vi for å shoppe litt suvenirer og varer typisk for midtøsten. Nå skal de sies at de fra gammelt av er nomader og derfor ikke har tradisjon for å ha så mange eiendeler, noe som gjenspeiler seg i utvalget av varer. Jeg kom ikke hjem med altfor mye, julepynt med julenisser på kameler og kamelmelkesjokolade. Men det siste stoppestedet vårt var en gøy opplevelse. Dette var en daddelforhandler. Hvem skulle trodd at det kunne finnes så mange forskjellige dadler. Nina advarte oss før vi gikk inn om at vi ikke burde spise opp alt vi fikk for da kom vi til å få helt overdose. Omtrent før vi hadde kommet oss inn døren hadde vi hendene fulle av ulike dadler. oden ene var bedre enn den andre, og det føltes derfor unaturlig å kaste dem etter å ha tatt bare en bit eller to. Men etterhvert skønte jeg hva Nina mente, og måtte krype til korset og kaste masse halvspist. Dadler fra Rema blir aldri det samme etter det, de var så gode at Marianne og meg fikk overvekt på vei tilbake og måtte drasse masse dadler og fikner i håndbagasjen for å slippe å betale 450 kroner for ETT kilo overvekt.

Igjen tuuusen takk for en nydelig helg Nina, vi storkoste oss!
Jeg vil si at Abu Dhabi, kanskje i enda større grad enn Singapore, er som en egen liten boble. Det er masse penger i omløp, imponerende byggverk, feite biler og store hus. Det hele føles nesten litt kunstig. Kanskje fordi det er så utrolig fjernt fra hvordan vi har det mange steder i Norge. Men etter besøket satt jeg igjen med et positivt inntrykk av Abu Dhabi. En gøy by jeg anbefaler å ta turen innom om du tenker deg til denne delen av verden.

Ja, og så var det resten av familien da. Det hadde jeg nesten glemt. Turen min ble planlagt og bestilt god tid i forveien, så det var vanskelig å forutse at det skulle foregå ekstra mye rundt akkurat denne helgen. Men det er vel bare sånn skjebnen fungerer. Stakkars Hans Christian måtte i løpet av 4,5 dager gjennom 2 svømmetreninger, 1 svømmekonkurranse, 2 ballettreninger, 1 playdate, 2 bursdagsbesøk, 1 konferansetime på skolen og 1 stor prosjektfremvisning, også den på skolen, men selvfølgelig ikke samme dag som konferansetimen. Og sist , men ikke minst, 1 konsert med Black Pink. I alt 11 ting på 4,5 dager. Hans Christian gjorde en heltemodig innsats og kom gjennom 10 av 11 ting med glans (en ballettrening gikk i glemmeboken). Jobben var det verre med, men det ble tid til litt av det også, innimellom.

Presentasjonen på skolen var det Julia som stod for. På skolen der Nora og Julia går starter man på ungdomsskolen i 7.klasse, ett år før i Norge, noe som betyr at Julia straks er ferdig med barneskolen. Herregud, jeg husker hennes første skoledag som om det var i fjor sommer.
I hvert fall, som avslutning på barneskolen har alle studentene (elevene) måttet velge seg et tema som de brenner for. I tre måneder har de jobbet med å undersøke dette temaet, samlet og lest artikler, gjort intervjuer og skrevet om det de har lært. I tillegg måtte alle lage et kunstverk som representerte temaet deres. Avslutningen på prosjektet var en kunstutstilling der alle fikk vist frem kunstverkene sine og presentert prosjektet sitt. i løpet av to hektiske dager fikk de vist dette frem til elevene ved skolen, inviterte klassetrinn fra andre skoler, lærerne og til slutt familiene. Hovedsakelig stod elevene ved prosjektene sine og forklarte til alle som ville høre, men enkelte av elevene fikk også anledning til å presentere prosjektet sitt fra scenen, noe Julia gjorde med glans.
Temaet hun hadde valgt var vold i hjemmet, med særlig forkus på barn. For å vise forskjellene rundtom i verden hadde hun sammenlignet Norge, Singapore og Afghanistan. Som illustrasjon valgte hun en dør med en øks i. Presentasjonen gjorde inntrykk på mange, etterpå kom en svært rørt pappa bort til Hans Christian og forklarte at han hadde opplevd vold i hjemmet som barn og han synes dette var et veldig viktig tema.
Karatene på prosjektet er ikke kommet ennå, men jeg synes uansett at dette var en verdig avslutning på barneskolen for Julia sin del.

Søndag kveld var det en stor happening for jentene. En premie de fikk for ikke å krangle på 2 uker. Hans Christian var ikke like giret. Det var opprinnelig jeg som vant/tapte (jeg skjønte aldri helt hvordan trekningen foregikk) og skulle være med, men så dro jeg bort i stedet. Jeg snakker altså om konsert med BlackPink, Koreas mest kjente jenteband. Men dette var første gang Nora var på konsert, så det gjorde det litt spesielt. Vi var veldig spent på hvordan hun ville reagere på den høye musikken og rundt 50.000 publikummere. Stadion i Singapore er en veldig god musikkaren. Men akkurat denne kvelden var det usedvanlig mange unge jenter og mye skriking. Hans Christian var derfor ikke helt fornøyd. Jentene derimot elsket det. Nora satt helt paralysert i starten, ja egentlig gjennom mye av konserten, men det var en stor opplevelse.

15.5.23