På godt, men dessverre også på vondt. 
Dagens første stopp var på det lokale markedet. Uten guiden vår hadde vi nok aldri funnet veien hverken inn eller ut, for et kaos! Og for en lukt! Og ikke minst, for et syn! Her solgte de absolutt alt du kan tenke deg. Inkludert alt det du helst ikke vil tenke deg.
Det som plaget oss mest var det totale fraværet av dyrevelferd. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men la oss bare si her kan man få kjøpt alt fra frosker, slanger, krabber, involler, fugleføtter og grisesnuter. Og mange av dem var levende.
På markedet fikk vi også hilst på konen til guiden vår. Seks dagen i uken står hun opp rundt kl. 04 for å hente fisk som hun selger på markedet. I løpet av en normal dag selger hun 5 til 10 kg fisk, noe som gir en inntekt på etpar amerikanske dollar (den mest brukte valutaen i Kambodsja). Det som eventuelt blir til overs blir familiens middag, eventuelt byttet mot andre varer hos andre selgere.

Markedet var bare en liten avstikker, dagens hovedmål var den flytende landsbyen Kompong Phluk. Kambodsja er et veldig flatt land med et nokså fuktig klima. Over halve året regnes som regntid, noe som fører til at mye av landområdene ofte står under vann. Befolkningen har derfor måtte tilpasse seg. På markene dyrkes det i stor grad ris, og som vi så fra huset til sjåføren vår, har mange hus høye fundamenter for at vann ikke skal komme inn. Men i enkelte områder har de tatt det hele et hakk lenger og bygget husene på høye stylter. På den måten kan de bo langs elvene uten å bli påvirket i særlig grad av den varierende vannstanden. Det er nettopp det de har gjort i Kompong Phluk. Der lever de nesten hele livet på vannet.
For å komme oss dit måtte vi først kjøre en time med bil fra Siem Reap. I starten var veiene greie, men så snart vi kom ut på landsbygden gikk det over til hullete jordveier. Vel fremme lå det lange rader med lokale båter langs elvebredden. Uten covid ville det nok vært fullt kaos med folk over alt og båter på kryss og tvers i den smale elven. Men i dag var det nesten helt dødt, for uten et par stakkars selgere og noen billettkontrollører som ruslet rolig rundt.
Båteierne er for det meste fattige folk, og med dagens minimale inntekter må mange av dem rett og slett bo i båtene, noe båtene absolutt ikke er designet for, de har ingen fasiliteter annet enn noen benker og et tak. Den båten vi fikk tildelt ville nok normalt hatt i hvert fall 3-4 ganger så mange passasjer, men igjen var det bare oss. Og båtføreren, konen hans og deres lille datter på 4-5 år.

Etter å ha kjørt i kun noen minutter kom vi til de første «styltehusene». Flertallet av dem var bolighus, men det fantes også et helsesenter, en politistasjon og noen religiøse bygg. I front av husene lå det mange små båter, den ene mer sliten enn den andre, og de aller fleste med hauger av garn oppi. Fiskene de fisker er dem som selges på markedene inne i byen. Innimellom båtene var det barn som lekte og mødre som vasket klær eller lagde mat. Måten de lever på er så utrolig forskjellig fra sånn vi lever at det er nesten vanskelig å forstå!

Nær munningen av elven var det også flere flytende restauranter. I vår del av verden ville vi kanskje ikke strekt oss så langt som å kalle det restauranter, vi turte ikke å spise noe der for å si det sånn, men en brusboks unnet vi oss. I tillegg til restaurantdrift drev de også med krokodilleoppdrett. De fanget babykrokodiller i elven og holdt dem fanget i en liten innhegning til de ble store før de ble avlivet. Kjøttet ble så spist, mens skinnet ble til håndvesker og lignende. Igjen helt uten fokus på dyrevelferd😔 

Vi snudde der elven rant ut i den enorme innsjøen Tonle Sap, og kjørte tilbake gjennom Kompong Phluk. Tonle Sap varierer i utstrekning, fra 2 700 km² før regntiden til 16 000 km² på slutten av regntiden. Dels skyldes dette alt regnvannet som faller i regntiden, dels smeltevann fra Himalaya som, via Mekong-elven, renner gjennom både Thailand, Laos og Kambodsja før det munner ut i sjøen i Vietnam. Dette stedet og denne levemåten er så ulikt alt annet vi noen gang har sett at det er vanskelig å forestille seg. Men jeg er evig takknemlig for at vi fikk anledning til å oppleve det.

Vel tilbake på fastlandet begynte vi å bli nokså slitne etter alle inntrykkene vi hadde fått på så kort tid, og vi følte nok alle på at vi nærmet oss slutten på reisen. 

17.9.22

Det du ikke finner på det lokale markedet, det finner du rett og slett ikke..😬

Nede til venstre er båtføreren vår, og i bakgrunnen ser dere tilsvarende båter på rekke og rad.

Her forgår alt på vannet, de har både lege, religiøse bygg og politistasjon langs elven.

Selv midt ute på innsjøen møtte vi selgere😅 nede ser dere «restauranten» og innhegningen med krokodillene. Oppe til høyre – en jente i skoleuniform på vei hjem fra skolen.