I løpet av den siste halvannen uken har altså hele gjengen vært gjennom covid. Det startet, som nevnt, med Julia på lørdagen. På tirsdagen, bursdagen min😩, testet også HC positivt. Så det ble ikke akkurat hæla i taket kan man si. Noe som var litt ekstra nedtur siden dette var en fridag. Men sånn er det bare av og til.
På torsdagen var turen kommet til meg. Da hadde jeg kjent på det en stund, men var strategisk og ventet med å teste meg til etter at jeg hadde fult Nora til skolebussen. Noe som jo egentlig er ulovlig🙈
Spørsmålet da ble hvordan vi skulle få hentet Nora hjem igjen. Det løste seg heldigvis den ettermiddagen, og etter det trengte vi ikke å bekymre oss mer over logistikken. For så testet også Nora positivt. Gøy gøy!!

To år skulle det altså ta før turen kom til oss. Det må jo være bra da, at vi klarte å vente til omikron kom. For vi har jo hørt så mye om denne lette forkjølelsen. Dessverre var det ikke helt sånn vi opplevde det. Det ble nokså mange dager med feber, muskel- og leddsmerter, vond hals++ og oppkast for Nora sin del.
Det var for så vidt greit å bli ferdig med det omtrent samtidig. Men det å skulle ta deg av syke familiemedlemmer når man selv er helt utslått er ikke det man har mest lyst til. Det eneste positive med å være potta tett i hele systemet var at jeg ikke kjente den intense lukten som kom da Nora….🤮

I morgen ved lunsj kan Nora, som siste mann i familien, endelig forlate hjemmet. Alle er heldigvis grei i form, og humøret er på vei opp igjen. Men det går nok noen uker før vi er fullt tilbake. Særlig for oss voksne. Etter én uke er status at man blir helt utslått av å gå en rolig tur på butikken.
Jeg krysser alt av kroppsdeler for at vi ikke må gjennom dette en gang til. Da tar jeg heller en vanlig forkjølelse, eller ti.

11.5.22

Med en omtenksom familie, bursdagssang fra gode venner (ute fra gangen), kake og etpar gaver ble det en fin bursdag likevel😍