I går var vi i tirsdagsgjengen skikkelige turister. Sammen med en guide vandret vi i tre timer gjennom bydelen Chinatown. Her ble vi tatt med på Chinatowns eldste Hawkersenter, områdets eldste tebutikk og et kaffemuseum. I løpet av turen lærte vi om Singapores historie og den store plassen kaffe og te har hatt i Singapores historie opp gjennom. Hvordan te har gått fra å være en drikk for de fattigste til å bli en drikk for de høytstående. Og hvordan asiatene tok i mot og lærte seg å drikke kaffe ved å riste bønnene i sukker for å døyve den bitre smaken.

Turen startet ved en statue som viser fattige singaporeanere langt tilbake i tid sittende på et gulv mens de drikker te. Fordi både disse singaporeanerne og teen opprinnelige stammet fra Kina, var te et billig produkt for de langt nede på rangstigen. Men dette endret seg etterhvert som kineserne begynte å eksportere te til andre nasjoner i bytte mot blant annet krydder. Og med det endret også tradisjonene her i Singapore seg.

Etter innledningsforedraget gikk turen videre til Hong Lim Hawkersenter. Her spiste vi en noe ubestemmelig kjøttrett i kraft, anbefalt av selveste Michelin. Retten var i og for seg god, men det å skulle skille kjøtt fra bein, fett og lignende var noe utfordrende med pinner🥢 Jeg blir nok aldri en god kineser.
Paret som driver denne matboden er i 70-årene. De jobber fra kl. 6.30 til 19.30 seks dager i uken, men har ingen videre plan for boden når de ikke orker mer. Dessverre står mange av de populære Hawkersenterne i Singapore i fare for å forsvinne. Ikke fordi folk ikke benytter seg av dem, de er svært populære, men fordi det er få unge i dag som orker å jobbe på denne måten med mange og lange skift og dårlig lønn. En problem som går igjen i samfunnet her nede på lik linje med hjemme etterhvert som økonomien stadig blir bedre.

Fra Hawkersenterer vandret vi videre til områdets eldste tebutikk. Denne hadde en lang og interessant historie som ikke bare handlet om te, men blant annet om hvordan denne butikken var med på å styrke og bygge opp under de kinesiske singaporeanernes selvfølelse under japanernes okkupasjon under 2.verdenskrig. Kineserne var angivelig Asias «pyser» i følge japanerne.
Vi fikk også høre om hvordan butikken tok, og fremdeles tar, vare på frigitte slaver og deres etterkommere ved å gi dem jobb med å pakke te. Dette er en jobb som maskiner fint kunne gjort i dag, men de velger altså i stedet å sysselsette personer med en trist historie for å gi dem en verdig jobb.
Og selvfølgelig fikk vi smake teen deres, servert på tradisjonelt vis i bittesmå kopper. Vi fikk til og med en pakke til hver til odel og eie😊

Turen endte på en tradisjonell kaffebar med eget kaffemuseum i andre etasje. Her lærte vi altså om hvordan asiatene lærte seg å drikke kaffe ved å brenne bønnene sammen med sukker. Sukker, sammen med smør og kondensert melk, gir den tradisjonelle kaffen som man ofte får servert her nede, kalt kopi. Det er nesten som en hel dessert i en liten kopp. Veldig god, men jeg må innrømme at jeg ble litt småkvalm og drakk kun halve koppen😬
Uansett så var det definitivt verdt det, det å lære litt historie gir mening til mange små og store fenomen man møter på i hverdagen, så det tenker jeg å gjøre mer av.

13.1.21

Legg merke til «Kassaapparatet», eller blikkboksen om du vil, nederst til venstre og de kullsorte kaffebønnene nede til Høyre. Fargen kommer altså av at de er brent i sukker.